Luksusfellen
En gang var de «folkets favoritt», men folket har visst ombestemt seg. Blitt mer fine på det, kanskje. Etter svakt salg har 12 ansatte måttet gå fra Pizza Grandiosa-fabrikken på Stranda. Kanskje har produsent Stabburet noe av skylden selv.
La gå at Grandiosa har fått stadig flere konkurrenter, de fleste med okerfargede reklamefilmer med voiceover med påtatt italiensk aksent, som er ment å bringe assosiasjoner til ganske andre steder enn Stranda.
Men også Stabburet selv har gjort betydelige anstrengelser for å minne kjøperne sine på at det i denne verden er mulig å ha noe annet enn skinke og paprika oppå en pizza. Siden 1998 har de lansert 16 nye Grandiosa-varianter, inkludert nye versjoner av den originale, som ifølge denne journalists erfaring etter hvert fikk som sin fremste funksjon å utløse brannalarmer på studenthjem etter at beduggede beboere hadde sovnet i forsøket på å lage nattmat etter endt bytur.
For nye og bedre vaner er livsfarlige. Med en gang du har beveget deg opp et nivå, enten du har gått fra tre til fire stjerners hotell, fra Triumph til La Perla, eller fra murveggutsikt fra stuevinduet til fjordgløtt, er det umulig å snu. Et ellers utmerket Ikea-sengesett kan plutselig føles som sandpapir mot huden for den som plutselig har fått sans for sateng. De gamle tingene kan aldri bli det de engang var, for nå har du førstehåndskjennskap til det de ikke er. Den som virkelig vil leve på budsjett, må rett og slett holde seg i streng uvitenhet og aldri bevege seg over billigmerkene. Kunnskap er avmakt.
Det vil i så fall være en tøff jobb. For slik er den kapitalistiske og kosmopolitiske versjonen av Platons hulelignelse: Før eller siden kommer noen til å bevege seg ut av hulen, og fortelle de andre at det de tror er verden, er skygger. Først vil de reagere med skepsis. Så vil de selv ta sine prøvende skritt på utsida. Vekk fra Stranda.
Teksten stod på trykk i Dagbladets På kornet-spalte 1. august 2013.
