Kjoler! Emmy-utdelingen, del 2
Ireland Basinger Baldwin: Bare for at det ikke skal være noen tvil: Når du ser Alec Baldwin sammen med en vakker, lyshåret kvinne som har samme etternavn og kunne vært datteren hans, er det datteren hans. Når du ser ham sammen med en mørkhåret ditto, er det kona.
Men Ireland, jeg tror puppene dine holder på å smelte.
Jane Krakowski: Dette er offisielt Verdens Mest Kledelige Farge for blondinene blant oss, og selv om smykkene gir fra seg en svak eim av juggel, er blåsjatteringene vakre sammen. Kjolen forøvrig er helt ok, standard, men kledelig. Behovet for puppesolskjerming virker noe overvurdert. Kanskje hun så på Ireland og tok skrekken.
Jane Lynch: Noen må gå ned Marlene Dietrich-stien iblant, aka the road less traveled by, bare for å vise at det ennå kan gjøres og ennå er et stilig alternativ til all den visuelle marengsen. Men hun burde gått for et renere jakkedesign, høyere hæler, tyngre sminke og et mer skamløst soveromsblikk - kort sagt sett ut som om hun ville forføre deg heller enn å fortelle deg hva den effektive renten din kommer til å bli.
January Jones: Her er Marlene-blikket på plass. Hold-in-undertøyet også. Men hvor er kjolen du skal ha oppå?
Jessica Lange: Utrolig hvor fort barberhøvelen for kvinner ble en selvfølge i hverdagen. Jeg hadde helt glemt hvordan det pleide å være.
Jessica Paré: Se, så glad hun er. Som om hun nettopp har fått en presang. Og det har hun jo. Det er bare at hun har pakket og gitt gaven selv. Faktisk er det henne selv.
Den vanligvis så smakfulle Oscar de la Renta må ha begått dette i bakfylla. Det er så mye her som bare er dustete: Slufsen på brystet, lommene på hoftene, regnjakkestrukturen i stoffet, gløttet inn på anklene som ikke har vært pikant siden 1883 og må skyldes en stoffrull som gikk tom snarere enn noen designidé.
Det fjonete håret og de klumpete skoene er Jessicas måte å ta på seg sin del av skylda.
Julia Louis-Dreyfus: Jeg burde like dette bedre enn jeg gjør. JLD gjør ikke noe galt. Dette er rent og pent og understreker et nydelig ansikt og en misunnelsesverdig figur. Men det er noe både babyaktig og brynjeaktig over dette, er det ikke? Som om hun skal gå i krigen mot en hær av My Little Ponies.
Julianna Margulies: Ok, så ser hun litt ut som om hun er innhyllet i et håndkle og på vei ut av en spa, men det er kanskje verdens vakreste håndkle og verdens mest glamorøse spa. Det er noe ved selv formløsheten som funker. Hun er kul.
Julianne Hough: Kvinner sender så blandede signaler iblant. Den overgrepsaktig avrevne toppen sier ja, ja, ja, mens bestemortrusene sier nei, nei, nei.
Julie Bowen: Værsåsnill. Bløtkakepynt.
Kate Mara: Egentlig synes jeg dette er kult.
Jeg liker at kjolen er intrikat og enkel, sensuelt stram og tekkelig oppkneppet på samme tid, jeg at liker Kate kler seg annerledes enn alle de sukkertøysfargede, oppfønede småpikene på hennes alder som såvidt når over et coverfoto på Seventeen, en birolle i "Twilight"-filmene, en omgang i sengehalmen med John Mayer og et døgnflueinnhopp på den røde løperen før det hele er over. Men det er tre ting her som er prinsipielt uakseptabelt på/til en aftenkjole: Lommer, platåsko og generell møllspisthet.
Kelly Osbourne: Jeg håper det håret er en hyllest til en veldig eksentrisk og veldig avdød bestemor - og du skulle tro det fantes noen sånne i Osbourne-familien - for det ser fryktelig ut i seg selv og er en mismatch med alt Kelly kunne finne på å kle seg i.
Om fargen på toppen hadde båret en minste likhet med noe som finnes i naturen, ville dette vært en slags personlig rekord for henne, selv om det mørke panelet under stroppene trekker litt ned. Fargen er flott, fasongen fortreffelig, og tatoveringene ser litt mindre ut som utslag av Svartedauen enn de gjør til vanlig. Vesken gir det hele et snev av rock og tegneserie som en jente som henne bør ha for ikke å føle seg for streit. Og jeg tror Kelly er én som kan føle seg "for streit" bare hun tar på seg to sko som tilhører samme par.
Kerry Washington: Dette er en overspent ungpikefantasi i den grad at jeg er iferd med å kveles av duften av nittinikroners H&M-parfyme, viskelær fra TL-klubben og svermeriske dagbokbetroelser i løkkeskrift med hjerteformede prikker over i-ene. Det er, såklart, Marchesa, og det er, såklart, altfor mye av det. Men så er hun jo likevel - eller, gulp, derfor? - skikkelig vakker.
Kiernan Shipka: Shipka fra "Mad Men" burde alltid ha en liten stjerne ved navnet sitt, som skulle peke til en fotnote der det skulle stå Kremt. Altså. Hun er tretten. Til å være innesperret på enecelle i pubertetens fengsel - som tretteåringe jenter i sin alminnelighet er - er Shipka forbløffende verdensvant og velkledd hvor hun står og går. Som regel sikter hun på punktet midt mellom "for barnslig" og "for voksent" og lander på tiøringen. Men ikke helt her.
Dette er en søt silhuett og fin styling. Men å klæsje tre forskjellige typer blomsterenger sammen på ett og samme plagg blir i overkant, selv for én som ennå fyller ut vennesider i skoledagbøker. Jeg blir allergisk bare av å se på henne.
Kristen Connolly: På vei til pysjamasparty hos Zelda Fitzgerald.
Laura Dern: Er ikke kjolen min fin? Jeg har laget den selv, med alt det jeg liker best i hele verden. Det er blomster og perler og paljetter og blonder og lakrislisser med jordbærsmak. I hvilken farge? Duh. Det vet du vel.
Lena Dunham: Eller som det også kan sies:
Dunham er både regissør, manusforfatter og hovedrolleinnehaver i "Girls", og nå også både rosebusken, spillkortene og dronningen som sier "av med hodene deres" i "Alice i Eventyrland".
Kjolen er egentlig artig i sin annerledeshet, men den må pakkes sammen og sendes til noen som både har den rette figuren og det rette, tegnefilmaktige ansiktet for den. Amanda Seyfried eller Zooey Deschanel, kanskje. Eller det helle kunne fått lov til å forbli i romanform, eller filmform, eller buskform.
Lena Heady: "Ben, blomster og bestemorstruser" var tydeligvis helgens temaer. Det er, antagelig, også romanen Vigdis Hjorth kommer til å skrive fra gamlehjemmet om en tjuefem års tid. Den vil komme ut samtidig som Lena Headys tungsindige og angrende memoarer "Ikke naken og ikke kledd - Mitt liv i showbiz", med undertittelen "Jeg skulle ønske noen hadde fortalt meg at gjennomsiktig stoff er gjennomsiktig".
Leslie Mann: Joda, vi kan jobbe med dette. Klipp av dusjforhenget, så har du verdens søteste retrobadedrakt.
Lily Rabe: Dødelig gladiatorkamp mellom to brudekjoler. Den lange, stramme ser ut som om den har tatt kvelertak på den korte, løse.
