De unge døde - Om kunstnerne og 1. verdenskrig

LONDON (Dagbladet): Det er ikke mange forunt å få livsverket sitt presentert gjennom sytten rom på Tate Modern.

Men en sånn er altså Paul Klee, den sveitsiske maleren som gjennom sine mettede, avstemte farger og spill med geometriske linjer og figurer ble en av de mest innflytelsesrike kunstnerne i det 20. århundre. På åpningsdagen på onsdag var salene fulle av tassende kunstturister i moderat gode sko.


Som så ofte på slike utstillinger presenteres liv, virke og milepæler i samtida langs akser på veggen. Slik blir det iøynefallende hvordan Klees liv også er historien om den blodigste halvdelen av 1900-tallet. Klees kunstnervenner August Macke og Franz Marc ble begge drept ved fronten, sammen med omtrent en generasjon unge, europeiske menn. Selv var han blant kunstnerne som lenge ble skjermet, for å kunne fortsette å arbeide, før han ble utkommandert til militærtjeneste bak frontlinjene i 1916. Paul Klee døde i 1940, etter å ha sett kunsten sin og institusjonene han jobbet for, bannlyst av nazistene.


Flaks og uflaks. Togdøra som slår igjen like foran deg og gjør at du ikke rekker flyet. Den litt bedre kvalifiserte jobbsøkeren som gjør at du blir innstilt som nummer to. Eller verre: Verdenskrigen som bryter ut når du er i vernepliktig alder. Kanskje ville August Macke og Franz Marc også blitt feiret med rom på rom med bilder i dag, om ikke livstrådene deres var blitt klippet over da de var 27 og 36. Det kunne vært tykkere bøker med dikt signert Rupert Brooke, den drømmende, unge briten som før avreise til samme krig skrev linjene «If I should die, think only this of me / That there's a corner of some foreign field / that is forever England». Det ville vært flere verk fra Wilfred Owen, som fra slagmarken som Brooke var på vei til, beskrev gassangrepene der i bitende verselinjer: «If you could hear, at every jolt, the blood / Come gargling from the froth-corrupted lungs ...» De to falt også, 27 og 25 år gamle.


Det verste ved blodbadet som var første verdenskrig, var hvor mange liv som gikk med, hvor mye sorg som ble skapt. Men den svarte tidslinjen på veggen på Tate Modern minner om at samtida og ettertiden mistet enda mer: Ideer, bilder og tekster fra menn som hadde så mye mer på hjertet og i hodet enn historien lot dem vise.

 

 

Rupert Brooke

 

(Teksten stod på trykk i fredagsspalten i Dagbladet, 18. oktober 2013)

 

 

Én kommentar

Irene

22.10.2013 kl.19:00

Fint skrive.

Skriv en ny kommentar

ingermerete

ingermerete

35, Oslo

Inger Merete Hobbelstad (f. 1980) er kulturjournalist, teateranmelder og filmanmelder i Dagbladet og burde egentlig være lut lei av å skrive etter endt arbeidsdag. Men den gang ei. Jo, og så har jeg mastergrad i Litteraturvitenskap med en oppgave som handlet om Homers "Iliaden". Hvilket jeg altfor sjelden får spørsmål om. Og så nås jeg på imh@dagbladet.no.

Kategorier

Arkiv

hits