Jeg, saueflokk - Om å strikke skjerf høsten 2013

Inntil relativt nylig gikk jeg rundt i den villfarelse at jeg var et selvstendig menneske som tok mine egne valg. Det var fint. Men det kunne ikke vare.

 

Etter å ha lett forgjeves etter et stripete skjerf i butikkene, slo det meg at jeg kunne strikke et selv. Pinner og garn ble innkjøpt, nøstekort med stemplinger fra Husfliden viste seg å eksistere og ble ervervet, basale teknikker fra tekstiltimene på barneskolen blåst støvet av. Først da pinnene hadde fått en lang ullhale av Dale Hegre etter seg, fikk jeg med meg at strikking er en trend. At alle gjør det. At det går et ekstremt maske-for-maske-program på NRK. Antagelig burde jeg skjønt hvor det bar allerede i fjor høst, da den store striden i offentligheten stod mellom Dorthe Skappel og klesbutikken Freudian Kicks om hvem som hadde æren for designet til en sekkelignende sak i alpakkagarn.

 

Jeg trodde jeg var alene, men gikk i flokk. Ideen jeg trodde hadde oppstått av seg selv i hodet mitt, kom fra omgivelsene. Sånt skjer, hele tiden. Markedsføringsforskere forklarer gjerne hvordan det underbevisste styrer oss i langt større grad enn det bevisste når vi gjør valg som forbrukere. Og vi er mye mer påvirkelige når vi vimser rundt i hverdagen enn når vi utsettes direke for reklame. Da merker vi at vi blir forsøkt påvirket, og slår ned et visir av skeptisisme. Reklamepilene preller av, men trendene svever rundt oss som pollen og setter seg lydløst fast.

 

Et behov for å lage klær og mat fra bunnen har å gjøre med å bli voksen, med å komme på plass i jobben og få frigjort oppmerksomheten til alt det andre. Men det kommer også utenfra, fra den påfallende nye husligheten i tiden. Andre menneskers gjøremål er forslag til hva tiden kan brukes på og subtile antydninger om hva som forventes, her, nå. Og vi, individualistene, bøyer nakken og skrider til verket.

 

Å sitte og klakke med pinner er behagelig og meditativt. Det er prokrastinering som frembringer noe håndfast, endog nyttig. Men det går på bekostning av å lese og skrive. Blir vi flere som går i geledd nå, blir det mange konkrete og få abstrakte resultater, flere skjerf og færre ideer. Halvveis gjennom luen som skal matche skjerfet spør jeg meg om dette er helt bra, i lengden.

 

Men så holder vi oss i hvert fall varme til vinteren.

 

 

 

Teksten stod på trykk i Dagbladet 8. november 2013.

 

6 kommentarer

Gamle skatter får et nytt liv

08.11.2013 kl.13:28

Vi syns du skriver veldig bra:) en nydelig og flott blogg du har:) ønsker deg en nydelig dag:)

Kristin

08.11.2013 kl.23:29

Lydbok eller podkast, så får du lest samtidig :)

Kristine

09.11.2013 kl.14:56

Men det er utrolig hvordan man kan komme til bunnen av en ubevisst tanke når man strikker. Ja til strikking, ja til de langsomme tankene. Og fine skjerf!

Sigurd

11.11.2013 kl.13:02

som du er følger jeg deg når du kommenterer i ulike tv-kanaler. Selv hadde jeg et filmprosjekt på kulturlinjen i Bø på 80-tallet, hvor jeg blant andre gikk i klassen til Anders Gievær.

Har ikke lest DB siden Kort og Godt-spalten ble fjernet., men håper også å se deg mer framover. Ingen tvil om at du kan film.

Hilsen

Sigurd O. L.

Morten

12.11.2013 kl.19:38

Hei! Jeg ønsker å kommet i kontakt med bloggeren bak denne bloggen. Kan eieren vennligst sende meg et tilbud på sponset innlegg på denne bloggen? Min e-postadresse er: morten (a) kasinonett.com

Inger Merete

18.11.2013 kl.15:28

Takk for godord, alle :)

Skriv en ny kommentar

ingermerete

ingermerete

35, Oslo

Inger Merete Hobbelstad (f. 1980) er kulturjournalist, teateranmelder og filmanmelder i Dagbladet og burde egentlig være lut lei av å skrive etter endt arbeidsdag. Men den gang ei. Jo, og så har jeg mastergrad i Litteraturvitenskap med en oppgave som handlet om Homers "Iliaden". Hvilket jeg altfor sjelden får spørsmål om. Og så nås jeg på imh@dagbladet.no.

Kategorier

Arkiv

hits