Livet i sort/hvitt - Om sjakk og "Chess"
Anatolij Karpov. Jose Capablanca. Plutselig så jeg opp fra avisen og mot tv-skjermen. Det var midt i et av Magnus Carlsens partier mot Vishy Anand, intense ekspertstemmer sammenlignet Carlsen med tidligere verdensmestre i sjakk, og brått innså jeg at jeg hadde hørt alle navnene før. Men hvor?
Så demret det. I sangen "Endgame" fra "Chess", som gikk på hyppig omdreining blant en jenteklikk i min forgangne korsangerfortid, blir verdensmestrenes navn sunget messende i bakgrunnen. Bjørn Ulvaeus? og Benny Anderssons sjakkmusikal var løst inspirert av verdensmesterskapet i sjakk i 1972, der det herjede amerikanske geniet Bobby Fischer slo russiske Boris Spasskij, og satt opp mot et bakteppe av iskald krig. 1963, synger koret. Tigran Petrosjaaan.
Om Ulvaeus og Andersson noen gang skulle oppdatere "Chess", tenkte jeg, ville de måtte skrive inn duellen i Chennai. 2013. Magnus Carlseeen. Men det kommer jo aldri til å skje. ?Chess? virker like datert som sjakkspillet er tidløst.
På en måte er parallellen i "Chess" ganske kløktig. Situasjonen er både ren og grumsete, på brettet og utenfor: To parter, to farger, to krefter, brytes mot hverandre ? men måten det skjer på, åpner for en uendelighet av usikre avveininger og kompliserte kombinasjoner.
Men musikalen er bundet til sitt tiår. Vekslingen mellom massive fellesnumre og klagende kraftballader, den snøhvite rappingen til Murray Head i "One Night in Bangkok", musikalen som aggressiv merkevare, alt hyler 1986. De illevarslende KGB-toppene og de motvillige ambassadeansatte er klisjeer fra samme tid. Selv scenografien, med sine klassiske sort/hvite kvadrater, har liksom en aroma av jappetid.
Selve spillet står friere. Det er mer abstrakt. Oppstillingen på brettet er ikke knyttet til noen virkelig krig, men styres av forhold og roller som er etablert og opprettholdes på et høyere, adskilt nivå. Slik blir sjakkspillet både solid og lettoversettelig, det kan leve i ulike historiske og kulturelle omstendigheter.
Det kan knapt sies om "Chess", bortsett fra i dette ene. Duetten "I Know Him So Well" er fremdeles det foretrukne glansnumret til brisne korjenter som sent på kveld får en ustyrtelig trang til å synge tostemt. Slik har det vært i over 25 år, slik kan det hende det ennå er når Magnus Carlsen pensjonerer seg.
(Teksten stod på trykk i Dagbladet fredag 29. november 2013)
