Raushetens grenser - Om kvinner som heier på kvinner, "feiltastic", Kathrine Aspaas og de siste dagers hellige.

Sukk.

Kan vi ikke bare være snille?

Helgens store sak i Aftenposten om kvinner som heier hverandre frem på sosiale medier, har skapt, om ikke bølger, så i alle fall skvulp, mange av dem, over virkelige og virtuelle cafébord. Hyllesten som sendes som piler mellom forfatter og foredragsholder Kathrine Aspaas, HP-direktør Anita Krohn Traaseth, Lyse Tele-direktør Toril Nag og likesinnede pekes på som tegn på endring i tiden, det snakkes om "den lekne kvinnen" som lederideal, om behovet for å vise raushet og sårbarhet, være "feiltastisk". I går fulgte Kathrine Aspaas opp med en kommentar der hun beskrev reaksjonene. "Rasende damer og herrer mener det å heie på andre er en uting", skriver Aspaas. "Jeg tror arrogansen og latterliggjøringen i denne saken er trigget av dype, smertefulle mekanismer ... Når vi tillater oss å hoppe opp og ned og klappe i hendene i pur glede over folk vi digger ... Da sitter hånen og sarkasmen løst - og så mye har jeg lært om hån og sarkasme opp gjennom årene - at den sitter løsest der smerten er størst. Og da er spørsmålet - hva er det som gjør så vondt?"

Jeg kan tenke meg mange adjektiv som kan karakterisere en slik formulering. "Raus" er ikke blant dem.

For det er problematisk på så mange måter når oppovertomlene og de rosende utropstegnene fremstilles som den riktige, den beste, faktisk den eneste moralsk høyverdige responsen. Offentligheten er ikke et sted der du fortjener medalje bare for å møte opp. De som utfolder seg på arenaer der de får oppmerksomhet, der ideer har innflytelse og avgjørelser har konsekvenser, skal og må utfordres. Det er ikke alltid så lett å holde ideer og følelser adskilt, men den som entrer disse arenaene, må til en viss grad klare det. Det innebærer å akseptere motstand og ta ansvar for sine feil. Det innebærer å godta at man blir vurdert for resultater og virknininger, ikke intensjoner.

Problemet med innstillingen til Aspaas, Traaseth & Co er at de sauser sammen ting som ikke bør sauses sammen. I den senere tid har jeg lagt merke til at stadig flere av de sinte mailene jeg får etter at jeg har skrevet en polemisk tekst - for de mailene er en del av hverdagen som kommentator - beskylder meg for å være "misunnelig". Hvorpå jeg bare må melde meg ut. For det er ikke mulig å ha en diskusjon på dét nivået. 

For ordens skyld: Budskapet om å være raus fremfor alt og hylle sårbarheten ville ikke slått an om det ikke hadde hatt en mandelbunn av innsikt under kremlaget. Alle som har opplevd å vise seg fra sin mest sårbare side, og bli akseptert og elsket med denne, på grunn av denne, vet hvor kraftfullt det føles. Det å ha stillinger der med har ansvar og innflytelse, som direktør, politiker eller polemiker i det offentlige, har sine ensomme og sårbare sider, som på grunn av de ettertraktede stillingenes åpenbare privilegier er vanskelig å sutre over. Det er konfliktfremmede arbeid, og den som står midt oppi det, hvor garvet han eller hun enn kan virke, trenger å bli sett og støttet, av sine nærmeste og av de som oppriktig er enige med dem. Det er da også en styrke ved den nye samfunnsdebatten, som dels er flyttet over i sosiale medier, at den i større grad enn før rommer flere stemmer enn de direkte motpartene, at parter som ikke har prestisje eller penger på spill kan rose, kritisere eller nyansere. 

Men det gjør også at vi kan være selektive, velge hvem vi vil lytte til, si til oss selv at heiagjengen har rett og de andre er misunnelige og gjerrige, at vi kan gå ut på scenen og forvente applaus. Det gir tillatelse til å tenke at det er noe galt med sjefen din eller publikummet ditt - "dype, smertefulle mekanismer", kanskje? - hvis de ikke oppfører seg som vennene dine. Det går utover bevisstheten om roller og grenser. Det gir smigrerne en posisjon de ikke bør ha. Og det stimulerer til dovenskap mer enn inspirert utvikling. For hva er det å strekke seg etter hvis det hagler smilefjes og utropstegn over alt du gjør? 

Det er visst ikke bare her vi snakker om sånt. I vinter skrev Gawker-redaktør Tom Scocca en polemikk, "On Smarm", delvis som en reaksjon på at enkelte litteraturkritikere hadde erklært at de ikke lenger ville publisere negative bokanmeldelser. Det uoversettelige,  men presise nyordet "smarm" kan forstås som den særegne tonen i kulturdebatten som er inderlig og antisarkastisk - og direkte eller indirekte dømmende overfor de som ikke vil tre inn i den samme, parfymeduftende kokongen. I ropene om raushet ligger en taus trussel om å bli satt i bås med haterne. "Vær snill, ellers ...".

Scocca er muligens skarpere enn han trenger her og der, men han har et godt poeng når han påpeker at selv positivt orienterte fellesskap må definere seg selv i kontrast til noe. Som et eksempel på snillhetsforkynnelse som blir til overbærenhet og moralisme, av den typen en voksen utviser overfor et barn, gjengir han en uttalelse fra forfatter Dave Eggers:

"I was a critic and I wish I could take it all back because it came from a smelly and ignorant place in me, and spoke with a voice that was all rage and envy".

Dette lyder kjent. Til journalisten bak Aftenposten-oppslaget forteller Kathrine Aspaas at hun pleide å være "sint, kjip og bitter", at hun "gikk på jobb hver dag i 18 år for å finne ledere og finansfolk som hadde tabbet seg ut. Hun var blodig sjalu på sin egen søster, som hadde Drømmemannen, Drømmebarna og Drømmehuset (Aspaas er single og har hund). Nå er hun rausere, gladere og har flere venner". 

I likhet med Eggers virker det som om Aspaas har funnet en måte å tenke og være på som gjør at hun har et bedre liv. Det er henne vel unt. Og det er vel derfor hun snakker og skriver med slik nyfrelst glød, som Paulus som ser lyset på veien til Damaskus, og ennå er blendet, i den grad at hun ikke tar høyde for at ikke alle som velger en mer kritisk eller moderat holdning i det offentlige rom er sinte og bitre, at de ikke famler i mørket før omvendelsen - slik Eggers ikke tar innover seg at ikke alle kritikere er hans tidligere jeg.

Når Aspaas holder fast ved lyset, når det gjør henne både rik og populær, har det ikke minst å gjøre med at det er så bekvemt. Hvis du kommer til kort, er det et tegn på at du bare er menneskelig og dermed fantastisk, unnskyld, "feiltastisk". Budskapet hennes frikjenner deg, det gir deg i stor grad carte blanche til å trekke på skuldrene og henvise til din egen feilbarlighet. For hvem vil vel ha ufeilbarlige mennesker?

Jeg leser og tenker at dette er kulminasjonen av en bevegelse gjennom de siste tiårene, som kanskje har vokst ut av en forsinket motstand mot nittiårenes vekt på vaktsom distanse og humor som var for de innforståtte. Nå synges en sang som begynner hos Oprah Winfrey og Whitney Houston og deres bevende budskap om å elske seg selv, den tar en sving innom psykologiens vekt på selvfølelse og ender i foredrag for femti tusen kroner, for de som kan betale så mye, vel å merke. Denne bevegelsen har brakt med seg mye som er sunt og godt. Vekten på hvor viktig det er å være trygg, å bli støttet, å kunne sette sjøbein i seg selv og stå støtt også når det stormer, og bevisstheten om at dette ikke er så lett bestandig, er av det gode. Men så er det så lett å blåse det opp, påklistre det en altfor høy prislapp og bruke det som onesize-visdom også i situasjoner der det ikke hører hjemme, ikke så helt ulikt den åndeløse opphøyingen av floskler fra Geelmuyden.kiese-sjefens legendariske og like newspeak-pregede innlegg du vet. Og plutselig er vi i en My Little Pony-episode med manus av George Orwell.

Snillhet uten grenser er ikke snillhet. Den er for ettergivende overfor noen og for dømmende overfor andre. Da føles det bedre å gå tilbake til en tekst fra tiden før Paulus falt av hesten, der det står: Det er en tid for alt.

 




 

 

 

 

 

15 kommentarer

Fru Perez

17.03.2014 kl.12:58

Amen og TAKK for bra innlegg!

Magne D. Antonsen

17.03.2014 kl.15:44

Bra innlegg, Inger Merete!

Det er Magne fra VG her, nå har jeg anbefalt innlegget ditt på forsiden av VG slik at flere kan få gleden av det.

Er det andre som skriver en god blogg og vil ha mange lesere? Ikke nøl med å sende en epost til meg på magnea |a| vg.no eller @magneda på Twitter.

:-)

Mimmi

17.03.2014 kl.17:50

TAKK for flott artikkel som balanserer det feiltastiske tyranniet!

JA, til å trykke den på forsiden av VG!!

Vi trenger likevekt!

malik

17.03.2014 kl.19:20

Ventet lenge på at noen skulle komme med sånne temaer. Enkelte steder har samme jobbkultur som er svært irriterende. ''vi drikker kaffe sammen , vi har felles fredagslunsj'' Bra og greit , men hva om ekte temaer tør noen å ta dem opp. Tør noen snakke med sjef hva som plager alle. En sted jeg har jobbet sluttet til slutt mange grunnet dette. Ledere på avdelinger ble aldri meldt hvis de ble meldt videre ingen tok tak i dem. Og gjett hva den var kåret til det beste i hele oslo kommune. Jeg lurer ofte på er alle stedene som er beste like gode som dem da har vi større problemer.

Tezz

18.03.2014 kl.10:07

Jaaaaa!! Så utrolig, utrolig bra skrevet!!! :D deilig å lese , rett og slett - Takk!

underveis

18.03.2014 kl.10:46

Jeg synes det er to mangler ved "ros-og-raushet" - som jo er bra saker i seg selv. Det ene er at individperspektivet skygger for strukturelle utfordringer som også må angripes. Positiv tenkning, tro, håp og heiing løser ikke alt. Det andre er at vi usynliggjør det ikke-ros-bare, de tapene, det mislykkede som ikke ble snudd til klokskap og seier etterpå og gikk inn i den ros-bare beretningen. Noen sitter fast i det vonde, noen skades av motgangen og reiste seg ikke igjen. Dit rekker tydeligvis ikke rausheten, dit kommer bare medlidenheten. Der er raushetens grenser og raushetens utfordringer, mener jeg.

http://erunderveis.blogspot.no/2014/03/hva-mer-trenger-vi-enn-raushet-og-ros.html

Anders G. Østmoe

18.03.2014 kl.12:58

Noen ganger får jeg følelsen av å være helt på siden, men så oppdager jeg tekster som dette og kjenner at jeg ikke er så bekymret lenger. :-)

Jennie Selmer

18.03.2014 kl.14:28

Godt å lese fra en kvinne i denne rause krampaktige krampaktige kulturen. Den kommer fra Amerika og Kathrine Aspås som lot seg inspirere i Norge var en kvinne med lavt selvbilde. Så skriver hun en bok og det blir rene hallelujastemningen. Selve kjernen i budskapet har alle med en viss intelligens forstått. Pedagoger, lærere og psykologer har visst dette 2-3 tiår. Dersom en av disse hadde skrevet en personlig (på grensen til meget privat) bok om dette temaet, ville den ikke blitt utgitt en gang. Grunnen til denne bølgen i Norge er nok en gang: Import fra USA og et kjent navn i Norge som gjør et til sitt og sprer budskapet til sine nærmeste. En elite oppstår og media kategoriserer. De blonde på utsiden vakre vellykkede kvinner i 40-årene som multitasker og alltid er online for å heie på hverandre gjelder kun en minoritetsgruppe i Norge. For hvert medieoppslag blir de ettertraktet og skaper enda større prestasjonsangst for den normale kvinnen -- som uten denne trenden vet at hun har vel sine gode og positive sider som negative. Vi står i fare for å dyrke en overflatekultur der enhver form for kritisk sans eller evne til analytisk tenking glimrer med sitt fravær. Jeg er både skremt og kvalm over denne utviklingen og skulle ønske at media dempet seg. Mediabør heller trekke frem hverdagsmennesker, gode hverdagshistorier i steden for å dyrke denne blonde heiagjengen. Takk igjen for en velskrevet og analytisk artikkel!

Inger Merete

18.03.2014 kl.15:03

Tusen takk for gode ord, alle sammen!

Mann44

18.03.2014 kl.18:32

Dette er kvinneproblemer som blir dyttet på resten av verden. Mesteparten av alle problemer som dukker opp i vennegjenger er det kvinner som står bak. Menn bryr seg ikke, derfor lager vi heller ikke bråk.

Nadina Helen

18.03.2014 kl.22:10

That´s it??

ikkeleser.

19.03.2014 kl.01:34

dessuten mener jeg at karthago bør ødelegges.og at g.l. valla bør bli skutt.med vannpistol.møøøøh.

40+

19.03.2014 kl.05:43

Skjønner ikke bæret hva dette handler om, teksten kunne sikkert ha vært forkortet til noen få linjer, men hva gjør vel dét? Er tydeligvis ikke i målgruppen.

Lena

19.03.2014 kl.13:11

Jeg lurer på om du har lest boken til Katrine Aspaas, Jennie Selmer? Det virker ikke slik, for du bommer veldig i det du skriver. Gjør det, det er en god bok! Selv om jeg er en av dem som har visst dette i 2-3 ti år, som du skriver, er jeg glad for at andre forteller om det, med litt andre ord og tanker. Det beriker og utfyller. Aspaas heier forresten ikke på kvinner, men på folk hun synes gjør bra ting. Det kan man vel ikke klage på?

Benedicte

26.03.2014 kl.11:57

AH! ENDELIG! Velformulert, gjennomtenkt og opptil flere tanker i hodet på en gang. For det finnes nemlig et sted mellom emoticons og hatsjikane (stort sett ikke kommentarfelt i aviser eller på instagram, dessverre) der det foregår interessant meningsbrytning. Det stedet var plutselig din blogg. En gledelig oppdagelse.

Skriv en ny kommentar

ingermerete

ingermerete

35, Oslo

Inger Merete Hobbelstad (f. 1980) er kulturjournalist, teateranmelder og filmanmelder i Dagbladet og burde egentlig være lut lei av å skrive etter endt arbeidsdag. Men den gang ei. Jo, og så har jeg mastergrad i Litteraturvitenskap med en oppgave som handlet om Homers "Iliaden". Hvilket jeg altfor sjelden får spørsmål om. Og så nås jeg på imh@dagbladet.no.

Kategorier

Arkiv

hits