Anekdotesamfunnet

Det hvileuttrykket jeg bruker mest når jeg snakker, er ikke «liksom» eller «faktisk». Det er «kanskje jeg har sagt dette før». Det glipper ut av meg når jeg snakker med venner eller bekjente, og er på vei inn i en anekdote eller resonnement av det slaget jeg vet jeg har fortalt venner og bekjente før, ikke én eller to ganger, men med jevne mellomrom. Alle et lite repertoar av slike; små bruddstykker fra virkeligheten som de synes rommer noe interessant eller morsomt, og som de har solid empiri på at har fungert tidligere - som har fått samtalen til å fremstå som bedre og de selv til å fremstå som morsommere.

Så sterk er anekdotens kraft at arbeidslivspsykologen Susan Weinschenk råder bedriftsmedarbeidere og forskere som skal legge frem et sett med data, om å begynne med en anekdote. Ikke si hva tyve prosent av de spurte foretrekker, fortell om ønskene til Sigrid på Hamar, som du snakket med i forrige uke. En anekdote er en liten fortelling, en fortelling vekker følelser, følelser påvirker mer enn ideer. I polemiske ordvekslinger advares det rett som det er å legge anekdotiske bevis, altså enkeltobservasjoner og historier som ikke alltid sier så mye om årsak og virkning utover sitt eget lite handlingsunivers, til grunn for hvordan man ser på samfunnet. Og det er betimelig nok. Skjønt, desom baserer seg bare på forskningsrapporter og ikke det de observerer rundt seg, blir vel mer kunnskapsrike enn kloke.

Iblant foran Dagsrevyen lurer jeg på om det gir mening å snakke om en anekdotifisering av samfunnet. Eller i alle fall en caseifisering. Ingen anbefaling kan gå ut fra det offentlige, intet statsbudsjett legges frem, uten besøket på et eldrehjem eller en småbarnsfamilie. Ofte får følelsen/anekdoten - småbarnsfamilien - langt større plass enn prinsippet/ideen - eksperten. Og samtidig som det er fint at kontakten med frontlinjene opprettholdes, synes jeg iblant godt nyhetsankeret kunne sett rett på meg og sagt, litt unnskyldende: «Kanskje jeg har sagt dette før».

 




 

Spalten stod på trykk i Dagbladets På kornet-spalte 3. april 2014.

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

ingermerete

ingermerete

35, Oslo

Inger Merete Hobbelstad (f. 1980) er kulturjournalist, teateranmelder og filmanmelder i Dagbladet og burde egentlig være lut lei av å skrive etter endt arbeidsdag. Men den gang ei. Jo, og så har jeg mastergrad i Litteraturvitenskap med en oppgave som handlet om Homers "Iliaden". Hvilket jeg altfor sjelden får spørsmål om. Og så nås jeg på imh@dagbladet.no.

Kategorier

Arkiv

hits