Klær! Britene invaderer.

Ekshibisjonistprisen:

 

Kim Kardashian: Brrr. Kanye, kan du ikke låne meg jakken din. Jeg glemte visst å ta på meg noe.

 

 



 

Gjester ved veddeløpsbanen under Royal Ascot: Ah, britene. De er og blir et følelsesmessig undertrykket folkeferd. Jeg skylder på kostskolene, Church of England, etiketten og den obligatoriske ironiske distansen.

Ascot er den motemessige ekvivalenten til når du rydder opp i dødsboet etter et ærverdig, pensjonert parlamentsmedlem med fast plass på første benk i kirken og lett moraliserende debattinnlegg i lokalavisen, åpner feil dør og snubler over husken og håndjernene.

Ikke å forglemme:

 




 

Men kjære deg:

Scout Willis: Jeg skjønner ingenting. Jeg skulle bare hente et glass vann før jeg skulle prøve å få sove igjen. Hvem er dere og hva gjør dere på badet mitt?

 

Nicole Kidman: Jeg visste det. Norsk Undertøismagasin i Prinsens gate stenger dørene, de bestemte, kompetente damene som kunne fornemme størrelsen din idét du plinget inn døren forsvant til nye beitemarker, og bare tre måneder senere dukker Nicole opp i billig spandex i sølepyttfarge og med skåler som ser ut som om står to centimenter ut fra kroppen hennes. Og, ikke minst, uten kjolen som da virkelig burde vært over.

 

Det gåtefulle folket:

 

Gwendoline Christie: Jeg liker henne og jeg liker flamingoer og jeg liker vittige og ikke bare anspent sexy antrekk på den røde løperen, og jeg burde dermed like dette. Men en dame som tjener til livets opphold ved å gå i rustning i "Game of Thrones" burde vite et og annet om verdien av god passform. Det ville antagelig hjulpet å heise kjolen ti centimeter opp, så hun slapp å få den der bulken midt på brystet, og samtidig gjøre den tyve centimeter lengre.

Men det er et evig problem med slike badehåndklekjoler at de går rett ned fra den mest struttende delen av kvinnekroppen, og dermed kjører som en dampveivals over naturens kroppslige kupertheter. Det beste er nok å overlate dem til de som ikke har så mye av denslags i utgangspunktet.

 

Jeg vil være deg:

 

 

 

Skal du først smugle illegale aviser for den franske motstandsbevegelsen, kan du like gjerne gjøre det med eleganse.

Stjernene funklet ikke så sterkt som de kan gjøre denne uken, så jeg henfalt igjen til Vanity Fair's International Best Dressed-liste, og denne tilsynelatende navnløse deltageren. Hun er utsøkt komponert og dandert, akkurat innenfor grensen mot teaterkostymeland, og det er noe med fargeskalaen som får selv den litt for gjenkjennelige Gucci-vesken til å se skuldertrekkende selvfølgelig ut.

Litt usikker på skoene, bare.

 

Fina:

 

Maria Skappel: Jeg husker ennå Pamela Drucker skrev i New York Times:"If you are invited to lunch with someone who works in the fashion industry, do not wear your most ?fashionable? outfit. Wear black".

Det samme gjelder også den generelt sett ganske stressa Elle-festen, og hvitt.

 

I feel pretty.

 



Jeg blir alltid litt glad når det er fint vær og en lunchavtale på horisonten og jeg kan sommerkle meg opp og rusle ned til Celsius, eller hvor det nå er. Og så kanskje jeg legger til en hvit, kort cardigan og store solbriller og så føler jeg at Tollbugata blir Via Veneto foran føttene på meg. Jeg pleide å bruke et kortere, stivere skjørt til, men ble overrasket over hvor mye bedre helheten ble med stoff til knærne. Hva jeg enn gjorde, var det liksom som om den forrige varianten bare manglet discman og rollerblades.

Men altså: Toppen har små sløyfer på. Mine strenge onkler Tom and Lorenzo er nådeløse når det gjelder sløyfemotiv eller -pynt på noen som har bikket 21. Jeg ser poenget, men tenker at de er så små at det ikke gjør noe og går ufortrødent videre.

Og noen må jo sprenge normene og gjøre opprør mot det undertrykkende samfunnet, ikke sant?

 

Ønskeliste.

 




Veske fra Kate Spade: Jeg har ingen motstandskraft når den ser på meg med det blikket. Og når denne bare er i hus, gjenstår det kun å skaffe seg flagrende, hvit sommerkjole, stråhatt, strand, og dekadent piknikkurv med champagne og kjøleelement med strikk rundt.

 

Nå har du vært for lenge i motebransjen:


Veske fra Moschino: En veske i titusenkronersklassen som er designet for å ligne en pappkartong i femtenkronersklassen. Det er for meta, og det er for dyrt. Og jeg tror du må betale ekstra for pommes frittes'en.

 

Rojalistisk hjørne.

 

 

Dronning Letitzia av Spania: All ære til Letitzia for å holde antrekket nøkternt i stedet for å gå bananas i barokk, diamantbestrødd, knel-bønder-retning, som en anledning som en kroning åpner for. Dette er en vakker og skarp silhuett, men dét ville det jo også vært om det var en kjole, ikke en drakt. Jeg skulle ønske det var en kjole. Tittelen sier kongelig, men lommeklaffene sier mellomleder.

 

 

Én kommentar

23.06.2014 kl.23:21

hurra for klesblogging!

Skriv en ny kommentar

ingermerete

ingermerete

35, Oslo

Inger Merete Hobbelstad (f. 1980) er kulturjournalist, teateranmelder og filmanmelder i Dagbladet og burde egentlig være lut lei av å skrive etter endt arbeidsdag. Men den gang ei. Jo, og så har jeg mastergrad i Litteraturvitenskap med en oppgave som handlet om Homers "Iliaden". Hvilket jeg altfor sjelden får spørsmål om. Og så nås jeg på imh@dagbladet.no.

Kategorier

Arkiv

hits