"What? The Curtains?"

En venninne av meg leste en gang i en etikettehåndbok om hvilke samtaletemaer som skulle unngås i selskapslivet. Forfatteren frarådet særlig tre: Religion, økonomi, og Monty Python. Begrunnelsen for det tredje punktet var at det var ekskluderende.

Hvis fem mennesker står og småprater med glasset i hånden - nettopp en slik pyntelig situasjon som pythonene gjerne brukte som utgangspunkt for ymse surrealisme - og én av dem nevner Monty Python, vil to av de andre lyse opp og begynne å sitere fra «De fire Yorkshire-mennene». De to andre vil etter en høflig pause unnskylde seg og sirkulere videre.


De to ulykkelige nomadene vil nok være enda ulykkeligere i sommer, når John Cleese, Michael Palin, Eric Idle, Terry Jones og Terry Gilliam atter står på scenen sammen i London. Jeg skal selv fly over, for muligheten til å høre replikkene jeg har hørt så mange ganger før, gjentatt én gang til, i levende live. Noen av dem prøvde jeg meg på selv en gang, i barndommelig overmot, da jeg fikk med meg envenninne på å sette opp Michelangelo-sketsjen foran barneskoleklassen vår. Det gikk sånn passe. Kanskje hun hadde et poeng, høflighetsvokteren som advarte mot å komme trekkende med pytonismer i tide og utide. Uansett er det nok en fordel å kjenne sitt publikum først.


Å være fan, har sine sosiale kostnader. Det er lett å bli revet med, å bikke over i forelesermodus, enten det dreier seg om å sitere Monty Python-sketsjer eller å hoppe tilbake i låta som spilles bare for å få tilhørerne til virkelig å verdsette en solo, enda en gang. Dessuten ville ikke Monty Pythons humor vært som den var om den ikke hadde vokst fram i en britisk middelklassekultur der det å legge bånd på seg og ikke vekke oppstuss var førsteprioritet i enhver tenkelig situasjon. Det absurde spruter opp av det undertrykkede.


Men 19. juli skal jeg og 20 000 andre eksluderende være inkludert, på O2 Arena. For en brutal billettpris, det må sies.


Ånei, der kom økonomien inn òg.


Faen.

 

 




(Teksten stod på trykk i Dagbladets På kornet-spalte 4. juli 2014)

 

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

ingermerete

ingermerete

35, Oslo

Inger Merete Hobbelstad (f. 1980) er kulturjournalist, teateranmelder og filmanmelder i Dagbladet og burde egentlig være lut lei av å skrive etter endt arbeidsdag. Men den gang ei. Jo, og så har jeg mastergrad i Litteraturvitenskap med en oppgave som handlet om Homers "Iliaden". Hvilket jeg altfor sjelden får spørsmål om. Og så nås jeg på imh@dagbladet.no.

Kategorier

Arkiv

hits