"Det er ikke lov å si at de ikke er vakre" - Om skjønnhetsdebatten og to måter den sporer av på.

 

(Denne artikkelen ble først publisert i Dagbladets papiravis lørdag 5. juli, og bak betalingsmuren på nett. Det har blitt gitt spesiell tillatelse til å publisere den på bloggen, fordi den egentlig hører innunder kommentarjournalistikken og fordi premissene ikke var helt klare da ideen først ble lansert og akseptert. Tillatelsen kom en god stund etter at saken ble publisert på nett, så jeg håper ingen føler seg snytt eller lurt eller noe).

 

 

 

En vinterdag da jeg var liten, det må ha vært rundt 1989, gikk jeg hjemover fra skolen sammen med en jente i klassen min. Akkurat den ettermiddagen var vi opptatt av distinksjonen mellom søt og pen, og vi diskuterte hvem i klassen vår som var det ene eller det andre. En av oss nevnte ordet «vakker». Da måtte vi stoppe opp og tenke oss om. Ordet var liksom for stort for oss. Vi kom frem til at ingen vel egentlig var vakre. Eller, kanskje Sissel Kyrkjebø. Ingen andre.

 

Mange år senere er ordet «vakker» overalt, i avisene, i kommentarene under glødende fotografier på sosiale medier, gjerne i kombinasjon med et hjerte eller tre. Samtidig som komplimentene blir flere, øker selvforakten. Denne uken kom en studie som viste at australske barn ned i åtteårsalderen er misfornøyde med kroppene sine. I Norge blir stadig flere unge rammet av spiseforstyrrelser. Alle roser hverandre opp i skyene, og ingen har det bra. Alle er vakre, og ingen er vakre.

 

Debatten om skjønnhetsidealene og hvordan man skal forholde seg til dem går i mange retninger. Minst to av dem fremstår som blindgater som gjør det hele mer, ikke mindre, angstfylt.

 

Den første blindgaten er ideen om at skjønnhetsidealene utelukkende er skapt av kommersielle interesser -- og at ambisjonen må være å gjennomskue og heve seg over dem. Cathrine Sandnes beklager at kvinner bruker året for stemmerettsjubileet til å «snakke om magen sin og annet tull». Så ulike skapninger som Fotballfrue og Hadia Tajik anklages for å befeste umulige og undertrykkende idealer. Feministmagasinet Jezebel tilbyr dusør til den som kan skaffe dem de uretusjerte bildene fra Vogues fotoserie med «Girls»-stjernen Lena Dunham, for å si, forsikrer de, at de er glad i henne «som hun er». Det snakkes om «kroppshysteriet», som om det er noe sykelig, eller «skjønnhetstyranniet», som om det er et regime som kan styrtes. Det kan det neppe.


For det å tiltrekkes av skjønnhet og å anstrenge seg for å være vakker, er noe dypt menneskelig. På skomuseet i Toronto er det mulig å følge skohistorien fra førhistorisk tid til i dag, over flere kontinenter. De eldste skoene man kjenner til er enkle, praktiske produkter av skinn og gress, laget for å beskytte og varme føttene. Men med én gang en kultur når et minimum av velstand, blir skoene fine og forseggjorte -- og upraktiske. Poenget er å vise at bæreren ikke trenger å gå i jord og gjørme.


Pynt er blitt prioritert, også i fattige samfunn der det å dekke basale behov har vært en daglig kamp. Folk har alltid villet gjøre seg vakrere enn de er fra naturens side. Det finnes beskrivelser av kosmetikk og skjønnhetsbehandlinger fra Kina og Egypt flere tusen år før vår tidsregning.


Den store standardiseringen av skjønnhetsidealene skjedde med oppfinnelsen og utbredelsen av fotografiet. Fotostudioene som spredte seg i USA, måtte raskt tilby både stylisthjelp før fotograferingen og retusjering etterpå, til de mange kundene som var misfornøyde med hvordan de ble seende ut. Samtidig ble noen berømte kvinner, ofte skuespillere, en slags nasjonale skjønnhetsdronninger, og ansiktene deres ble flittig brukt for å selge magasiner og sminke. Masseproduksjon og massemedier bidro til å skape felles forbilder og referanser på 1800- og 1900-tallet. Det var som om både gledene og sorgene, den nervøse sammenligningen med de fullkomne gudinnene på glanset papir og det fortrolige, feminine fellesskapet fra pikerommene og frisørsalongene, der drømmer og leppestifter utveksles, hevet seg fra et lokalt til et nasjonalt og etter hvert til et globalt nivå så fort muligheten bød seg.


Utviklingen av skjønnhetskulturen er full av paradokser. Den frigjør og undertrykker samtidig. Kvinnene som begjærlig grep muligheten til å omskape seg selv og leke med fremtoningen sin, ble iherdig fordømt av kirke og øvrighet, og andre som syntes det var skummelt ikke å ha full kontroll over hvem en kvinne egentlig var og hvordan hun egentlig så ut.


Men muligheter skaper forventning, og idealer skaper press. Da Coco Chanel revolusjonerte moten med sine løse, chic'e silhuetter, ville hun frigjøre kvinnen fra korsettene. Hundre år senere er det lett å se at korsettet ikke forsvant, det bare flyttet seg under huden og inn i hodene.


Så lenge sex er en sterk drivkraft i mennesker, så lenge de lar seg henføre av det vakre, vil ønsket om å være attråverdig, være der. Når ekteskapet baseres på gjensidig tiltrekning, blir den erotiske kapitalen viktigere. Og kjærligheten er bare én arena: Det er forlengst dokumentert at det å ligge tett opp mot skjønnhetsidealet, gir makt og muligheter.


Det er så urettferdig at det er slik. Det skaper en stor sårbarhet, særlig hos de som opplever at de står langt unna forbildene. Men når dette er verden, er det potensielt mye å tape på å snu ryggen til de rådende idealene. Å gjøre en viss innsats for å holde seg presentabel og i form, vil som regel være en god investering.


Det bør ikke forlanges av noen, aller minst av unge jenter som forsøker å finne fotfeste i voksenlivet, at de skal heve seg over dette og være glad i seg selv «akkurat som de er». Hvis en jente ikke klarer å like kroppen sin fordi den er for tung, vil hun antagelig få det bedre med seg selv om hun klarer å velge vekk colaen og begynne å sykle til jobben. Forfatteren Susan Orlean beskriver kvinners dobbelte forhold til utseendet sitt: De føler noe om hvordan de ser ut, og så føler de noe om det de føler. De skammer seg, og så skammer de seg over at de skammer seg. Det siste laget av skyld bør være alle forunt å slippe.

 

En annen vinterdag, åtte år etter diskusjonen på skoleveien, hadde jeg en annen samtale med en annen venninne på en annen skolevei, denne gangen på vei til den videregående skolen vår. Det var da jeg fikk vite at gutten jeg var forelsket i, som jeg følte at jeg delte lidenskapen for litteratur og språk med, ikke var interessert i meg, men i en tredje venninne, som slett ikke var noen bokorm. Men hun var unektelig penere enn jeg. Ennå husker jeg det gråtkvalte ansiktet mitt i speilet på jentedoen etterpå, da jeg stod og studerte alle måtene jeg selv hadde kommet til kort på. Det var en sterk følelse av maktesløshet. Det fantes et område jeg ikke kunne konkurrere på, og at dét trumfet alt det andre jeg brakte med meg. Det er en type fortvilelse jeg tror mange har kjent på: Frykten for at de ikke vil bli sett og verdsatt av menneskene de vil bli sett og verdsatt av, fordi de bærer på femten kilo eller femten år mer enn de skulle ønske, fordi de ikke har øynene eller håret som gjør at de vekker beundring.

 

Jeg tror det er derfor det er så fristende å følge den første blindveien, og avfeie det hele som et kunstig og kompleksfremmende system som kan og bør bekjempes. Jeg tror også det er derfor det er lett å gå ned den andre blindveien, og late som om det ikke finnes noe hierarki.


Iblant hender det at såkalt «vanlige» kvinner lar seg fotografere nakne i mediene, i den hensikt å gjøre opprør mot «skjønnhetstyranniet». Det var dette som var oppgitt som grunn da redaksjonen i bladet Kamille ble avbildet i VG uten en tråd, under overskriften «Se våre vakre kropper!». Slike stunts blir ofte fulgt av forutsigbare bekreftelser i kommentarfelt og på sosiale medier. Ja, så fine dere er, så vakre dere er.

 

Det er ikke vanskelig å forstå behovet for å se andre kropper enn de perfekte i offentligheten. Men så er det noe ved hele prosjektet, ved ordet «vakre» i krigstyper, som har en undertone av kommando og en eim av utpresning. Bare én reaksjon er mulig og tillatt. Det går ikke an å si noe annet enn at de er vakre, når bildet først står på trykk.

 

I vinter gjorde Dagbladet Magasinet et intervju med den tidligere modellen Vendela Kirsebom, rekonstruerte det berømte bildet av henne som i 1993 prydet forsiden av Sports Illustrated. En oppfølgingssak hentet inn reaksjoner fra mote-Norge, og reaksjonen var klar: Vendela var «mye mer sexy og sensuell i dag». Saken var en klikkvinner.

 

Vendela Kirsebom både var og er ualminnelig pen. Magasinet-bildet er flott. Men hvor kom behovet fra for å kritisere den yngre utgaven? Hvorfor var hun «mye mer» sensuell som 47-åring enn som 26-åring? Hvorfor var dette noe så mange ville lese om?


I personlige forhold kan man se på sine nærmeste og synes at de er uforlignelige, og desto finere på grunn av det som skiller dem ut utseendemessig. En billedskjønn person kan falme, ved å vise seg å være kald eller sjarmløs. Det er komplekse, instinktive reaksjoner, der smak og moral også spiller inn.


Men det regjerende skjønnhetsidealet, som ikke er knyttet til personlige bånd, er både virkelig og innflytelsesrikt. Alle vet hva det er. Om man skulle være et sekund i tvil, er det bare å la blikket fly over magasinforsidene på Narvesen -- både de som handler om mote, biler, tatoveringer og psykologi. Kvinners skjønnhet er knyttet til en slank, men svakt timeglassformet figur, store øyne, ren hud, fine trekk, og, nådeløst nok, ungdom. Dette idealet er det kvinner vurderer seg selv opp mot og ofte finner ut at de ikke klarer å leve opp til. Da blir budskapene som synes å si det motsatte, spesielt ettertraktede og trøstende. De alminnelige kroppene er skjønne. 47-åringen er mer sexy enn 26-åringen. Alle er vakre.


Men det virker mot sin hensikt. Den som snakker som om det å bli kalt «vakker» er en menneskerett, sier samtidig at det er noe som er uendelig viktig å være. Det er en holdning som gir ammunisjon til alle som prøver å vinne en debatt over en kvinne ved å si at hun er stygg. Bloggeren Nathan Bibendorf sier det fint i et innlegg fra forrige måned:

 

«Slipp «vakker». Alle kan ikke være vakre, på samme måte som ikke alle kan bestige Mount Everest eller spille saksofon eller bli millionær -- Jeg vet ikke om du er vakker, morsom, smart, vennlig, musikalsk, omsorgsfull, årvåken, atletisk, eller noe annet. Alt jeg vet er dette: Du er verdifull. Du er viktig. Du er interessant. Og du er verd å elske».

 

Så lenge jeg lever, vil jeg være omgitt av bilder av mennesker som ligger nærmere toppen av det hierarkiet enn meg, på grunn av jackpot i det genetiske lotteriet, målrettet innsats, eller begge deler. Det vil gi dem muligheter andre ikke har. Det er ingen grunn til å ta dette personlig. Det ligger også i idealenes natur at de er vanskelige å leve opp til. De færreste føler seg mindre verd hvis inntekten deres ikke matcher John Fredriksens, eller hvis de ikke har like mye makt som Obama. Men når det gjelder skjønnhet, er det mange som ikke nøler med å sammenligne seg selv med den øverste prosenten i verden. Klær og sminke, som er midler til lek med uttrykk og identitet, blir i stor grad omtalt som noe som skaper press: Motepress, kroppspress, kjøpepress.


Utseende føles annerledes enn makt og penger fordi det er så mye mer personlig. Det at det er mulig å smi seg selv til en ny og bedre versjon, kan føles som en bekreftelse på egen svakhet når det ikke lykkes. 

 

Men det burde være mulig å se på skjønnhetsidealet som noe som ligner alt det andre folk ønsker å oppnå: Et felt der den enkelte må prøve å finne ut hvor stor innsats de er villige til å legge ned for å komme litt nærmere det uoppnåelige. Det kommer til å bli stadig vanskeligere. I det moderne Norge, der de fleste behov er behørig dekket, er det mulig å bruke enormt med tid, krefter og penger på å jage etter idealet, i større grad enn før. Det synes. De siste fem årene har det blitt kortere mellom salongene og klinikkene i Oslo som tilbyr tannbleking, botox og kostbare hudbehandlinger. Grensene flyttes, og metoder som tidligere var forbeholdt Hollywood, siver ned i den norske hverdagen.

 

I møtet med dette tunge skytset er det kanskje ett skjold som er mer solid å holde fast i enn andre. Det er dette: Utseende er en faktor, men det er bare en av flere, og ikke den viktigste. Mennesker som ser svært forskjellige ut finner seg jobber, ektefeller og venner. En karriere eller et ekteskap som hovedsakelig er basert på det ytre, er et skjørt prosjekt. Skjønnhet åpner dører, men kan ikke i lengden redde den som ikke er snill, lojal, interessant; som ikke har humor, eller noe å komme med i en samtale.


Det er et felt som er verd å legge noen sjetonger på. Men heller ikke mer.

 

 

 



 

Da fotografiet og senere filmen ble utbredt, skapte det felles skjønnhetsidealer og referanser, og kvinnelige skuespillere ble sin tids skjønnhetsdronninger og brukt for å selge blant annet magasiner og kosmetikk. På femtitallet ble Elizabeth Taylor for å være en av verdens vakreste kvinner, her fra "Katt på hett blikktak" (1958). 

 



2 kommentarer

Hyrden

10.07.2014 kl.17:01

Et meget sant og interessant perspektiv i en ellers, om ikke fattig, så pretensiøs og fargeløs debatt. Som min kjæreste ofte sier, til tross for at jeg synes hun er både pen og fin og...ja, vakker, "Så pen er jeg ikke, men jeg er veldig snill da." Og til tross for at mitt noe narsissistiske selvbilde gjør at jeg gjerne låser øynene på meg selv i et speil og oppriktig tenker "Finnes det noen kjekkere enn meg?" Så vet jeg at det gjør det. Og det er helt greit. Jeg trenger ikke sammenligne meg med mannsidealene, sixpackene, overarmene eller symmetrien i ansiktet, det fremhevede kjevebeinet og det forførende blikket. Jeg er meg. Og heldigvis er jeg fornøyd med hvordan jeg ser ut; sett bort ifra at jeg gjerne kunne hatt litt mindre fett på magen, litt større overarmer og en litt kraftigere hake. Men det har jeg ikke, og det betyr egentlig ikke så mye. Hvor mye krefter og energi skal jeg bruke på å etterstrebe noe jeg ikke er? Verdien av skjønnhet er reell, men også relativ og skjør. Vi skal alle bli gamle, rynkete og forhåpentlig-vis.

Og flott at det finnes mennesker som også er mer i overensstemmelse med det mediakjørte idealet, som jeg, om ikke subjektivt, så iallefall inter-subjektivt kan se er kjekkere enn meg, som jeg kan se får flere blikk fra damene; eller han som stjal min kjærteste på videregående. Det er helt greit. Verden er ikke rettferdig i hvordan den deler ut gener eller forutsetninger. Og en slik skjevhet er endel av en naturlig orden. Et kaos i orden. Eller orden i kaos?

Flott innlegg. Og fremfor alle forsøkene på å jevne ut, rakke ned eller hylle opp: Hvorfor ikke bare erkjenne at verden er slik den er? Noen er penere enn andre. Noen er snillere, smartere, godere, morsommere, mer rar eller bare litt stuttjukke. Vi kan gjerne misunne, men misunnelsen må være grunn og overfladisk. Når misunnelsen kommer på trykk gjennom systematiske skudd med hagle i øst og vest, så blir den altoppslukende. Den spiser oss sakte innenifra og ut, når vi egentlig burde rette oss utenifra og inn. For det er der inne, bak teksten som nå blir produsert, eller skammen, lengselen og mistilfredsheten at det virkelige komplekset ligger. Det er det som må adresseres og aksepteres.

Ja, så heldig du er. Men jeg er jo litt heldig jeg og...

Skriv en ny kommentar

ingermerete

ingermerete

35, Oslo

Inger Merete Hobbelstad (f. 1980) er kulturjournalist, teateranmelder og filmanmelder i Dagbladet og burde egentlig være lut lei av å skrive etter endt arbeidsdag. Men den gang ei. Jo, og så har jeg mastergrad i Litteraturvitenskap med en oppgave som handlet om Homers "Iliaden". Hvilket jeg altfor sjelden får spørsmål om. Og så nås jeg på imh@dagbladet.no.

Kategorier

Arkiv

hits