Selskapsgeneralen

Det er en viss type småfilosofering som trenger en anledning, et skyv, for å settes i sving. Et middagsselskap er et slikt skyv.

Og tankene den satte i gang, handler om den særegne type stress som kommer i slike prosesser der det som skal gjøres, er mye, men smått. Der det virker som om oversikt er oppnåelig, det er bare at du ikke har den. Selv trodde jeg den var der, sånn omtrent, helt til tredje tur til Meny på én kveld overbeviste meg om det motsatte.


Åren til stress ligger et omtrent mitt mellom kaoset, altså en situasjon jeg bare kan gi opp å beherske, og kontrollen, det uoppnåelige idealet. På samme måte virker det som om kimen til besettelse, en beslektet følelse, skapes når det er et problem eller en gåte som nesten lar seg løse, men ikke helt. Beileren kan bli besatt hvis jenta han gjør kur til, er ambivalent: Ikke avviser, men ikke helt gir seg hen. Privatetterforskeren på film blir som en narkoman i møte med mordgåten som virker mulig å løse, bare han tenker hardt nok gjennom saken og forfølger alle spor. Alt kan føre til søvnløs kverning: Hva er det jeg har oversett? Er det noe avgjørende? Har jeg grep om dette nå?


Selskapet er i kveld. Jeg gruer meg til å finne ut hva jeg har glemt. Kanskje å henge opp rent håndhåndkle på badet. Uansett vet jeg at jeg som voksen har en mye bedre forståelse for min mor, som i lignende stunder da jeg var liten var utilsnakkelig. Hva enn det var man skulle spørre om eller innvende: I timene før gjestene kom, var det bare å si javel og adlyde, og vente med alt annet til døren var slått igjen bak gjestene. Det var små militæroperasjoner med komplisert logistikk og ubestridelige kommandolinjer, og hun var generalen.


Nå har vi begge opplevd å være general, å oppdage at vi hadde ganske god kontroll, å finne ut at joda, det var noe som unnslapp oss, og å erfare, midtveis i middagen, at det kanskje ikke betydde så mye, likevel. Men neste gang kommer følelsen til å være der, like sterk som sist.

 

 




(Teksten stod på trykk i Dagbladets På kornet-spalte 31. oktober)

2 kommentarer

Victoria Wisløff

02.11.2014 kl.20:47

Kos deg siste rest av helga :)

Camilla B

04.11.2014 kl.13:05

Den følelsen der, ja... Men når alt kommer til alt, er det viktigste å være til stede mentalt og få gjestene til å føle seg velkomne. Så tåler de at de må finne et hånd-håndkle selv. Men akkurat det glemmer vi når det er rett før.

Skriv en ny kommentar

ingermerete

ingermerete

35, Oslo

Inger Merete Hobbelstad (f. 1980) er kulturjournalist, teateranmelder og filmanmelder i Dagbladet og burde egentlig være lut lei av å skrive etter endt arbeidsdag. Men den gang ei. Jo, og så har jeg mastergrad i Litteraturvitenskap med en oppgave som handlet om Homers "Iliaden". Hvilket jeg altfor sjelden får spørsmål om. Og så nås jeg på imh@dagbladet.no.

Kategorier

Arkiv

hits