Om mennene jeg kjenner. Og om trakasseringsdebatten, Aftenposten-kronikkene og #jegharopplevd.

 

 

Jeg får om dagen svært mange henvendelser på grunnlag av en kommentar jeg skrev i Dagbladet på onsdag, basert på en Facebook-statusoppdatering jeg hadde skrevet tidligere samme dag. Kommentaren ble skrevet samtidig som #jegharopplevd-emneknaggen oppstod, og grunnet publiseringstidspunktet/en uklarhet i Dagsnytt Atten samme kveld, ble den lest som respons på innleggene under emneknaggen. Det var den aldri ment som. Et nytt innlegg, skrevet etter at emneknaggen kom inn i debatten og lagt ut på Facebook torsdag morgen, er gjengitt under. Jeg står naturligvis inne for innholdet i den opprinnelige kommentaren som svar på virkelighetsbeskrivelsen i kronikkene

 

--

 

Jeg får, av en eller annen grunn, lyst til å skrive noe om mennene jeg kjenner. Om sjefene og mentorene som har backet meg opp. Om mine lojale kompiser og vennlige kollegaer. Om taxisjåførene som har tilbudt seg å vente i bilen til de har sett meg trygt inn døren hjemme. Om fremmede som har gitt meg fine komplimenter. Om flørtepuser på byen som har tatt en uteblivende respons eller avvisning med stor ro og gått videre.

Og så er det mennene som ikke oppfører seg fint. Iblant oppfører de seg hinsides uakseptabelt. Jeg har støtt på dem. Det har nok alle kvinner, noen hyppigere enn andre. Ofte løser slike situasjoner seg med en korrigering eller avvisning. Men ikke alltid. Det er et problem. Og hurra for tiltak, for holdningskampanjer overfor unge, for eksempel, hvis det kan avverge trakassering, sovevoldtekter og lignende.

Men hva om man snur spørsmålet: Hvor stor andel av mennene norske kvinner har møtt, har trakassert dem? Hvor mange har oppført seg dårlig, sammenlignet med hvor mange som har oppført seg bra? For de aller fleste vil jeg tro den første gruppen er ekstremt liten. Og ut fra dette tenker jeg tre ting. 1) Vitnesbyrdene om trakassering belyser et problem. Det er ingen grunn til å mistro dem. 2) Det er viktig å skille mellom trakassering, som man ikke får bukt med, og vanligere tilnærmelser, som man kanskje ikke liker men greit kan avverge, uten at det er noen grunn til at dette skal føles traumatisk eller fornedrende. 3) Det er grunn til å være forsiktig og presis når man skal konkludere og generalisere ut fra disse vitnesbyrdene, for ikke å gi et forkjært bilde av hvordan det er å være mann og kvinne i Norge i dag, og for ikke å male en urettferdig karikatur av norske menn. Som for det aller meste er helt prima.

 

--

 

 

Siden det også er noe jeg får spørsmål om: Jeg har opplevd både seksuell trakassering fra sjefer da jeg var yngre, seksuell sjikane via mail og uønskede og dels ufine seksuelle fremstøt. Jeg opplevde det som ubehagelig, og som svært atypisk i mine samlede erfaringer med menn som kollegaer, sjefer, venner, kjærester. De jeg snakker med om sånt, har noenlunde samme opplevelse: De har for det meste opplevd ubehageligheter, iblant direkte trakassering, men svært sjelden. Jeg har ikke hatt behov for å dele disse erfaringene under emneknaggen).

Én kommentar

Norsk mann

17.04.2015 kl.19:24

takk! Så deilig å se en kvinne si at menn stort sett er ålreite dyr...

Skriv en ny kommentar

ingermerete

ingermerete

35, Oslo

Inger Merete Hobbelstad (f. 1980) er kulturjournalist, teateranmelder og filmanmelder i Dagbladet og burde egentlig være lut lei av å skrive etter endt arbeidsdag. Men den gang ei. Jo, og så har jeg mastergrad i Litteraturvitenskap med en oppgave som handlet om Homers "Iliaden". Hvilket jeg altfor sjelden får spørsmål om. Og så nås jeg på imh@dagbladet.no.

Kategorier

Arkiv

hits