Om å bli tillagt holdninger man ikke har i innvandringsdebatten - Svar til Nina Hjerpset-Østlie

Egentlig kunne jeg ikke bedt om noen bedre illustrasjon. Tidligere denne uken skrev jeg en kommentar i Dagbladet om et skummelt trekk ved samfunnsdebatten i flere land, om hvordan den ofte ikke dreier seg om saklig uenighet, men om det som oppleves som følelsen eller holdningen bak ståstedene - nærmere bestemt om hvordan forskjellige populister mistenkeliggjør akademikere og etablerte politikere og nører oppunder et inntrykk av at de er iboende korrupte og virkelighetsfjerne, og stort sett ute etter å fremme sin egen politiske agenda, som nærmest per definisjon er i strid med en vagt definert folkemening. Det jeg siktet til, var fordreininger i Brexit-debatten, Donald Trumps tendens til å komme med rene usannheter uten at det betyr noe for kjernevelgerne hans at de blir falsifisert, og de forskjellige konspirasjonsteoriene som brer om seg.

Ganske raskt oppfattet jeg at dette var en kommentar som ble mislikt av folk som har profilert seg som innvandringskritikere - selv om den ikke handlet om innvandringsdebatten. For ordens skyld: Jeg mener og har alltid ment at det er viktig å ha en så åpen og realitetsorientert innvandringsdebatt som mulig, og synes stort sett det er bra at den har blitt bredere og mindre dømmende. Men det var altså ikke dette jeg skrev om.

Nina Hjerpset-Østlie i Human Rights Service skriver nå i et innlegg på organisasjonens hjemmeside at kommentaren ikke sier så mye om annet enn mitt eget selvbilde, og fortsetter: «Hensikten er naturligvis å fremheve at avsenderens (politiske) synspunkt og holdninger er basert på fastlagte fakta, mens alle som mener noe annet enn vedkommende har latt seg lure og følgelig har inntatt synspunkter og holdninger som ikke er basert på fakta».

Dette er selvfølgelig verken det jeg mener eller skriver. Snarere understreker jeg hvor viktig det er at forskjellige eliter og beslutningstagere følges årvåkent med på og gås etter i sømmene. Det trengs mer, ikke mindre, elitekritikk. Men det er uhyre viktig at kritikken er basert på fakta, ikke på hva kritikerne tror at politikere og forskere føler. Så kan man selvfølgelig komme med forskjellige analyser og konklusjoner som alle er faktabaserte. Du har rett på dine egne meninger, men ikke på dine egne fakta.

Når Donald Trump påstår at tusenvis av muslimer jublet i New Jersey etter 9/11, eller når konspirasjonsteoretikere påstår at Obama er født i Kenya og egentlig er muslim, vekker de følelser i de som hører på som ikke er basert på faktiske hendelser, men på påfunn - påfunn som underbygger følelsen av at de som styrer er en korrupt konspirasjon som holder ubehagelige hendelser skjult. Når det derimot oppstår en debatt i kjølvannet av masseovergrepene i Köln, om ubehagelige kulturkollisjoner som en følge av stor innvandring til Tyskland fra andre deler av verden, er den debatten basert på en reell (og lenge underrapportert) forbrytelse, der overgriperne i stor grad hadde innvandrerbakgrunn.

Disse historiene får de som hører dem, til å bekymre seg for konsekvensene av innvandring fra muslimske land - men de to eksemplene fra USA er oppspinn, mens historien fra Tyskland er basert på noe som faktisk skjedde. Dette er en vesentlig forskjell. Det er også en vesensforskjell på å hevde at politikere har vært for lite oppmerksomme på effektene av globalisering og åpne grenser og ikke tilbudt gode nok løsninger på disse utfordringene, og på å hevde at politikere med viten og vilje holder tilbake informasjon for bevisst å bryte ned sitt eget lands kultur. Det siste er påstander jeg har fått tilsendt på mail og lest i kommentarfelt. Det første argumentet er går ut på politiske ståsteder, og er naturligvis helt legitimt; naturlige reaksjoner i et demokrati. Det andre argumentet er spekulasjon i andre menneskers motivasjoner og følelser, på en måte som gjør dem til fiender som må bekjempes, ikke politikere å være uenig med. Politikere som er valgt av folket blir noen man må ta landet «tilbake» fra. Det er denne spekulative aggressiviteten jeg advarer mot i kommentaren, ikke spesifikke politiske synspunkter. Når en britisk parlamentariker og småbarnsmor kan myrdes på åpen gate av en mann som roper «Britain first», er det et tegn på at det ikke er ufarlig å fremstille beslutningstagere på denne måten.

Ironien er derfor komplett når Hjerpset-Østlie skriver en lang svarkommentar som for det aller meste går ut på nettopp å spekulere i hva jeg føler. Hun insisterer på at kommentaren er skrevet for å fremme et politisk syn hun umulig kan vite om og ikke dokumenterer at jeg har, og for øvrig ikke ville kunnet dokumentere om hun hadde prøvd. Det er noe konspiratorisk over påstanden om hva jeg "egentlig" driver med, hvilket politisk prosjekt jeg "egentlig" fremmer - som om det er unaturlig å være opprørt over grove karakteristikker av akademikere og drapet på en småbarnsmor, eller over at en norsk toppolitiker med muslimsk bakgrunn ikke kan stemme for republikk uten å hetses som en sviker. «Det må jo være noe veldig galt på ferde med hele samfunnet når alminnelige dødelige ikke stemmer slik den politiske og kulturelle eliten samt store deler av pressen vil», sier Hjerpset-Østlie - som om «pressen vil» én ting, og som om kommentaren er kritisk til at folk har ulike politiske oppfatninger. Dette er en konklusjon som ikke har det minste grunnlag i teksten, i den grad at jeg trolig burde gi Hjerpset-Østlie en sjanse til å tenke seg om og korrigere, for jeg kan virkelig ikke tro at hun i fullt alvor tror at dette er det jeg skriver.

Videre skriver hun at «derfor går oppfinnsomheten på høygir for å forklare saken på en måte som unntar dem selv for kritikk». Tilfeldigvis skriver jeg altså det motsatte; nemlig at det er uhyre viktig at presse og politikere kritiseres. I tilfellet med Oslo-imamen som hyllet drapsmannen i Punjab har jeg også understreket hvor viktig det er at politikere ikke vegrer seg mot å kritisere religiøse autoriteter. I de tekstene jeg har skrevet om Brexit, har jeg også vært inne på hvor viktig det er at forskjellige styresmakter tar innover seg at mange velgere ikke har følt at de har tatt problemene deres alvorlig. Men jo mer jeg leser av Hjerpset-Østlies tekst, jo mer blir jeg klar over at det ikke har noe å si hva jeg faktisk skriver eller mener, for det er ikke det Hjerpset-Østlie er opptatt av. Hun er opptatt av hva hun tror jeg skriver og mener, og det mener hun å vite hva er selv om det svart på hvitt står noe helt annet.

Artikkelforfatteren lister også opp en rekke eksempler på saker der fagfolk har tatt feil - som om det er min påstand at eksperter har rett i alt, alltid. Eksperter møter naturligvis uenighet hele tiden, fra annen ekspertise og fra legfolk, og det er slik det skal være. Mitt argument er at det å være eksperter ikke nødvendigvis betyr at de tar feil, slik for eksempel Michael Gove har fremstilt det. De skal ikke mistenkeliggjøres fordi de er fagfolk, eller automatisk tillegges fordommer eller folkeforakt, de skal møtes med saklige utfordringer. Hun spør om jeg og andre journalister blir tilstrekkelig utfordret av å lese The Guardian. Artikkelforfatteren kjenner ikke mine avisrutiner, men jeg kan godt røpe at The Guardian ikke er formende for mitt verdenssyn. Det er heller ikke The Economist, eller Slate, eller Wall Street Journal, andre medier jeg bruker som kilder. Gjennom hele teksten tar hun det for gitt at jeg tilhører en idealistisk, innvandringsliberal fløy, noe hun også skal streve litt med å dokumentere ut fra det jeg har skrevet tidligere. Jeg regner meg verken til den fløyen eller til hennes. Snarere tenker jeg vel at for aggressive fløyer, som er for opptatt av å plassere debattanter i sin egen leir eller motstanderens, ikke er det beste utgangspunktet for en åpen, konstruktiv og pragmatisk diskusjon.

Helst skulle jeg ønske meg en debatt der de som deltar, var oppriktig opptatt av å se verden fra andre ståsteder enn sitt eget - se den slik den ser ut for den desperate flyktningen fra bombene i Syria, for tenåringsjenta som undertrykkes og overvåkes i et patriarkalsk miljø, for innbyggeren på et lite sted i Norge som er redd for å få hjemstedet forandret av et planlagt asylmottak, for den isolerte unggutten som tiltrekkes av ekstremisme, for suverent integrerte minoritetsnordmenn som er inderlig lei av å bli sett på med mistenksomhet, for tallknuseren som bekymrer seg for de økonomiske konsekvensene av innvandringen, for forskeren som bekymrer seg for økende spenningsnivå og mistillit i samfunnet, for karikaturtegneren som må ha livvakt, for hjelpearbeideren som har vært i flyktningleirene og vil få andre til å hjelpe de som er strandet der. Alle disse synspunktene er verdifulle og må tas alvorlig, og lyttes til så fordomsfritt som mulig - før vi alle trekker våre selvstendige konklusjoner om hva som vil være gode løsninger på utfordringene, og argumenterer for dem så sobert som mulig.

Det finnes mange flere feilaktige påstander om meg i Hjerpset-Østlies innlegg, men det får holde med eksempler nå. Det er alltid ubehagelig å bli tillagt meninger man ikke har, men akkurat i dette tilfellet tror jeg nesten jeg skal takke henne for det. Hvis det fremdeles er «show, don?t tell» som regnes som den fremste fortellerteknikken, demonstrerer hun poenget mitt langt bedre enn hva jeg selv kunne fått til.

 



 

Én kommentar

Åsmund

17.07.2016 kl.01:00

Her er du ikke helt redelig Hobbelstad. Sitatet om hensikt i Østlies innlegg kommer lenge før hun viser til din kommentar. Sitatet gjelder altså ikke deg spesifikt, men generelt om bruken av "postfaktasamfunn".

Det blir da rart når du beskylder Østlie for å tillegge deg meninger du ikke har - for hun skriver jo i utgangspunktet generelt og bruker kun din kommentar som et eksempel på anvendelse av begrepet "postfaktasamfunn". Evt. kan man si at "ironien blir komplett" når du tillegger Østlie meninger hun ikke har nettopp ved å hevde at Østlie tillegger deg meninger du ikke har.

Nok et blogginnlegg som sikkert høster applaus innad i meninigheten, men neppe har særlig effekt utover det

Skriv en ny kommentar

ingermerete

ingermerete

35, Oslo

Inger Merete Hobbelstad (f. 1980) er kulturjournalist, teateranmelder og filmanmelder i Dagbladet og burde egentlig være lut lei av å skrive etter endt arbeidsdag. Men den gang ei. Jo, og så har jeg mastergrad i Litteraturvitenskap med en oppgave som handlet om Homers "Iliaden". Hvilket jeg altfor sjelden får spørsmål om. Og så nås jeg på imh@dagbladet.no.

Kategorier

Arkiv

hits